Vi legger restriksjoner på hvordan vi beveger oss og hvor mye vi beveger oss. Det er så mange farer forbundet med det. Tabloidene har store overskrifter om dette og vi er en takknemlig tilhengerskare. Vi setter pris på deres kunnskap og tilfredsstillelsen det er å bli opplyste. Det er viktig at vi passer på hva vi gjør så vi ikke ender opp invalidiserte. Det er farlig å gjøre feil. Det er viktig å beskytte vårt skjøre maskineri.
Vi bøyer ikke ryggen når vi plukker opp ting, vi stiver av – husk rett rygg! Vi passer på å trekke skuldrene tilbake og holde dem der, spenner dem fast med jernvilja. Det er fysioterapeuten som har lært oss det. Vi trener planken, fordi det kurerer ryggplagene våre, og ikke minst gjør den oss raskere, penere og mer vellykkede. Det er statisk så alt er under kontroll.
Vi kjenner verdien av kroppen vår, så vi pleier den. Putter 3 cm tykke madrasser under føttene når vi går. Ringer måkeren om vinteren for å unngå spaden og påfølgende prolaps. Velger bort løping mot sykkel for å unngå smerter i kneet som ender i protese. Gjør vi for mye får vi vondt og alle vondter er en betennelse. Et varsel om at vi har gjort for mye, så vi slapper av og tar en ibux.
Frykt for bevegelse er utbredt i dagens samfunn. Paradoksalt, da mennesket er skapt for å bevege seg. 73 milliarder kroner koster muskel- og skjelettplager samfunnet hvert år, ikke rart vi prøver å unngå det. Tar hensyn og passer på kroppen. Gjør noe for oss selv og samfunnet. Foredler den slik at den holder seg frisk. Men altså, det er et paradoks.
Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste. Som det ofte er når vi trosser vår natur så er det et skudd i egen fot. Vi beskytter oss til plager. Vi unngår naturlige bevegelser, vi stiver av ting som skal beveges og vi skaper smerter vi ikke behøver å ha. Vi glemmer å bygge toleranse, vi beskytter kroppen til den ikke kan beskytte seg selv. Den blir svak, den blir stiv og den begynner å si i fra at den ikke vil være sånn. Og den tåler plutselig ikke alminnelig aktivitetsnivå lenger.
Det er da vi virkelig må begynne å bevege oss. Ofte skjer det motsatte, at vi prøver å beskytte den ytterligere. Unngår smerten, unngår ubehaget. Er redde for at smerten er farlig, at ting blir verre om vi provoserer det. Ofte kan vi skylde på helsepersonell. Og tabloidene. Alle ekspertene. Noen ganger har vi skyld selv, fordi vi ikke tar ansvar for egen helse, fordi vi ikke er nysgjerrige eller stiller kritiske spørsmål. Ofte er det altså frykten for å skade seg, gjøre ting verre, og der har terapeuter, leger og annet helsepersonell et stort ansvar, et ansvar vi har håndtert feil i mange situasjoner. Overbevisningen om at noe strukturelt gir alle plagene, og at vi ikke må belaste den ytterligere har tatt for stor plass. Teorier om at kjernemuskulaturen er Gud for ryggen har stått for sterkt. Redcord har markedsført seg så fenomenalt at to røde tau er svaret på alt.
Vi har glemt det basale, at vi er skapt for bevegelse. Fri bevegelse. Ikke angstfull eller anspent bevegelse. Vi må ikke læres opp til å være redde for at det er farlig å bøye ryggen eller vri på hodet. Hjernen kan fort tro på det, og hjernen vil prosessere smerte om den trigges til det.
Det er farlig å gjøre feil. Lukk dette dokumentet og beveg deg.